maria celine

Fare for at du får alle mine siste dagers tanker på en gang her. Det er noe med slutten av desember, jeg begynner å tenke bakover. Henter fram gledene og sorgene og funderer over hvordan året har vært. La deg underholde, eller kjede av Marias lille kavalkade.
Den 27. desember 2005 opplevde jeg min beste bursdag noensinne. Den har gått inn i historien som en særdeles minneverdig dag, preget av gaver som passet meg, og passelig overdose oppmerksomhet fra nære og kjære. Det nye året innledet vi med å synge Navnet Jesus ut over de dype skoger i Evje, før vi koste oss videre med jentesnakk og kortspill.

Januar brakte med seg et kaldt og strømløst, dog snørikt døgn på Borgen. Vi sleit ut batteriene på x antall datamaskiner da vi ville se alle seks episodene med Stolthet og Fordom. Jeg utvidet horisonten min og entret blogspiritverden, samtidig som herr hypokonder ble en naturlig del av hverdagen. Måneden gikk over i februar og jeg måtte etter litt bukke under for viruset. Det ble to uker hjemme med OL og nostalgiboks. En aldri så liten skitur klarte lungene også sånn nogenlunde å overleve.

I mars opplevde jeg at tunga pirka borti min første visdomstann, jeg fikk være med på en spennende konferanse og takket ja til å bli på Borgen et år til. Og dermed våknet reisenissen i meg. I april ble det familiepåskeferie med den store lommeboka i Paris, tett fulgt av skoletur på rektors regning til Praha og Berlin. Prinsessa og jeg startet vår lille turnè med fine bilen, og Oslo lå for våre føtter flere helger i mai måned. Deretter fulgte en helgetur, med selveste FMH, til Holmavatn og et vakkert Rogaland.

Sommeren skulle vise seg å bli den mest innholdsrike i manns (ihvertfall Marias) minne. For eksempel rakk jeg å avtale en reise til Home & Aways hjemland med ei jente jeg ikke kjenner. Etter en to ukers, til tider skremmende, sommerjobb som vaskekjerring i juni startet gleden. Sommertreff står høyt på lista over minner fra sommeren. Jeg fikk bli kjent med fantastiske ledere og opplevde noe jeg aldri vil glemme; Da vi skulle ta inn kollekten på det siste kveldsmøtet ble det brått kø ved utgangsdøra. De måtte jo hente penger på rommet. Jeg tror på fremtida etter dette!

I juli fulgte Skjærgårds, GF, Tromsøtur og UL som perler på ei snor. Sekken min fikk reise både med bil, fly, buss og tog og lommeboka ble stadig mer slunken. Sommeren var på hell, men Prinsessa og jeg ble lokalkjent i Vest-Sverige før virkeligheten og pliktene atter engang kalte. August, med alle forandringer den bringer, ropte på oppmerksomheten min. Virkeligheten slår deg i magen, enten du er forberedt eller ikke, og oppstarten ble en tanke trøblete. En av månedens højdare var at mine lesere tok meg på ordet og la igjen hyggelige kommentarer.

I september måtte jeg, som del av staben, i ilden på underholdningskvelden. Som programleder for lokale auditions på Idol fikk jeg oppleve mine 15 minutter med ”fame”, og i tillegg kjenne på hvor koselig det faktisk er å ha en stor mage å hvile handa på. Det ble avklart hvor jeg skal bo etter jul, og alle hjerter gledet seg. I oktober tenkte jeg på mye rart, og kjøpte meg ei flott brun veske som jeg har blitt veldig glad i. Visionplanleggingen gikk på høygir og bloggen inspirerte opptil flere til å dele sine krav. Jeg sleit meg gjennom en prøveeksamen i exfac, og stod. Og et par Osloturer førte til to hyggelige søndagsturer i Nordmarka. November er for meg, først og fremst, Vision. Vision. Vision. Uten konkurranse årets absolutte høydepunkt. Og dagene etter denne helga ble mørke og triste og regntunge, både ute og inne. Heldigvis var lyspunktet innen rekkevidde, og aldri langt unna, for bare et par dager etter satte selveste Inga og jeg kursen mot kilt og sekkepiper. Det ble tidenes julegavehandletur – og et lyspunkt. Hurra!

I den etterlengta desember satt jeg større pris på julelys og julemusikk enn jeg kan huske å ha gjort på mange år. Jeg fikk pynte to pepperkakehus, lese til nok en eksamen, se en haug med julefilmer, strikke sokker på sokker på sokker og ikke minst se mange gledelige håndballkamper. Jeg fikk glede meg over mye, bli kjent med lille kusine og motta to utfordringer som gjorde at jeg måtte gå i tenkeboksen. Det ble ja til det ene og nei til det andre, et valg jeg tror vi kan si oss fornøyd med. Årets julaften fikk meg til å innse at jeg fortsatt kan være 12 år i hodet, når tradisjoner brytes, og forventninger, jeg ikke visste jeg hadde engang, ikke oppfylles. Fascinerende og litt skremmende.

Nå nærmer det seg slutten på min tid som ”Maria – 20 år”, og jeg kan se tilbake på året med glede og takknemlighet. Jeg er blitt rikt velsignet med en spennende jobb og studie, mennesker som gjør sitt for at jeg skal trives og vokse som kristen, gode venner som utfordrer og styrker meg, en stor og hjertevarm familie og ikke minst utfordringer som jeg elsker og lærer mye av! Det er Gud som all ære skal ha!
Nå gleder jeg meg til en vår i Oslo, jeg har lengta til Oslo i høst, og til et år med nye hendelser i alle varianter. Det er spennende å leve, både på de gode og de dårlige dagene.

PS: Jeg kjenner bare så vidt to visdomstenner enda. Er det rart? ;)