maria celine

Noen fascineres av orddelingsfeil, andre av grammatikken eller ordvalget. Jeg fascineres av ord i seg selv. Noen ord vekker min interesse. Fellesnevneren mellom dem mangler, så vidt jeg kan se, foruten at de på en eller annen måte spisser mitt øre, setter i gang tanken.

Et eksempel fra bilturen i går. Tine, nygifte Silje og jeg var på en aldri så liten kjøretur, og gatene i Oslo fører ikke alltid dit du vil de skal. Tine var i sitt vanlige ”sette-alt-på-spissen-for å-irritere-Maria”-humør, og jeg fikk selvsagt skylden for at vi lå i feil fil, da veien delte seg. For ordens skyld, Tine var sjåføren. Etter litt frem og tilbake kommer det tørt fra Tine: ”Alt vi vet er at det er så i lende.” Også pekte hun opp mot Ekeberg. Så i lende. I den retningen. Spørsmålet ble jo da selvfølgelig; Hvem kan med rette bruke et uttrykk som ”så i lende”. Er alder eller geografi kriterier som må oppfylles? Kanskje begge?

Helt fra jeg var liten har jeg lest mange bøker. Og som et resultat av det sitter jeg på en aldri så liten gullgruve av ord og uttrykk som sjelden får sin rettmessige plass i mine muntlige utskeielser. Et av disse kom, dessverre (?), ut i forrige uke. ”Det var dumdristig av deg!” Sa jeg, til en som bevisst hadde valgt å utsette prøvelesingen til siste sekund. Dumdristig! Herlighet, så oppgitt jeg ble over meg selv. Det sier du da ikke høyt, Maria!! Men takk til Evi Bøgenes, og hennes fantastiske ungpikeromaner fra 50-tallet! De har lært meg mange nyttige og unyttige ord!

Jeg så en skikkelig feit pus, og ble litt gladere!

Hovden og fjelltur og vafler neste!

Siden noen tydeligvis lurer, jeg skal ikke slutte på Borgen etter jul :) Jeg skal bare ned i 50% stilling og flytte til Oslo for å være 100% student ved siden av. Hvordan det skal gå, nei det vet jeg jammen ikke. Men jeg bad Gud om å åpne og lukke dører, og her står den på vidt gap :) Alt falt på plass, og jeg fikk lov å ta fri hver tredje uke fra gresk og fordypning på Fjellhaug for å jobbe i yndlingsjobben min på Borgen. Så der har dere meg. Det blir nok en aktiv vår, men det er jeg vant til. Og det liker jeg veldig godt!

En annen framtidsplan, som helst bør tre i kraft så fort som mulig, er at jeg må lære meg å gå med kortere skritt, og helst en god del saktere. Jeg blir altfor ofte spurt om jeg er stressa. Helst ser noen bare medfølende på meg og konstaterer det. Men det stemmer ikke så ofte. Tydeligvis gir jeg inntrykk av det, og det må jeg slutte med. I samme smellen kan jeg jo ønske meg at jeg skal klare å snakke litt saktere også. Hvis det er mulig.
Fordelen med å snakke sakte er at man sparer unødvendig tid. Ulempen er når man snakker så fort at man må gjenta seg. Da er oppspart tid igjen sløst bort. Men går det an å spare tid? Tiden kommer, den går ikke!

Det rareste jeg har fått å spise er makaroni med melk og rosiner, til dessert. Noen over?

Det har vært mange oss to i oslo denne helga, mange fine oss to. Det har vært Per Ambjørn og meg, Ingvild og meg, Tine og meg, Elisabeth og meg, Maren og meg, Pål og meg, Helene og meg, Eivind og meg, Ragnhild og meg. Mange jeg er glad for fortsatt er der, mange jeg er glad for har flytta dit. Oslobesøk gjør meg enda litt mer lykkelig. Jesus gjør meg mest lykkelig. Jeg gleder meg så stort til å flytte litt mer ordenlig inn. Etter jul. Når den tid kommer.
Akkurat i dag skal jeg prøve å glede meg over å være tilbake på Borgen. For det er jammenlig meg et nydelig sted med mange nydelige mennesker. Og det er jammenlig meg mange ting jeg skal tenke på i dagene som kommer. For eksempel møteuke, Hovdentur, alphatur, Vision, julekonsert, kor, kafè og dramagruppe. Nok å gjøre, nok å glede seg over. Jeg er litt motløs. Men det går som regel over. Heldigvis. Takk og farvel.

Idag har jeg vært på jakt etter den perfekte veske, og jeg fant den! Hurra! På vei hjem igjen kjørte jeg forbi en buss, og da kom jeg til å tenke på at bussjåfører alltid hilser på hverandre når de kjører forbi en annen buss. Det er en selvfølge, og vanlig høflighet. Men hvordan begynte det? Hvem var den første bussjåføren som vinka til en annen ukjent bussjåfør?

Noen ting blir man huska for her i livet, første mann på Mount Everest, første mann på månen osv. Mens andre første-gang-ting blir ikke lagt merke til på samme måte. Hvem fant for eksempel opp slipsknuten? Jeg vet det ikke, men jeg kan sikkert google det.

Jeg tror kanskje jeg gjør noen første-gang-ting hver eneste dag. Noen husker jeg bedre enn andre, sånn som første gang jeg kjørte bil helt alene, min første hjemmeside, første skoledag, eller første gang jeg sov helt alene hjemme. Andre ting skulle jeg ønske jeg huska. For eksempel hvordan jeg reagerte da jeg så stjernehimmelen for første gang, eller da jeg satt meg på den lille røde potta.

Kanskje jeg skal spørre bussjåføren på Oslobussen i morra om det med vinkinga? Jeg tviler på jeg tør det.

Idag har jeg også gjort noe for første gang, tror jeg i hvertfall. Sjansen er stor. Hva slags første-gang-ting husker du best?

Da har jeg prøvd det og.. :)

Dagens opplevelse, noen minutter på scenen, som gravid Idolprogramleder. På Borgen vel og merke. Den årlige personalunderholdninga har gått av stabelen, og jeg har bidratt på min måte. Litt koselig også, å stå der med en mage å hvile hånda på. Men alt til sin tid. Lenge til neste gang tror jeg ;) Ehe..