maria celine

"20 år som Guds barn er sannelig noe å feire!"

En sånn melding våkna jeg til i dag. Fra mamma mi. Dåpsdagen burde kanskje feires større en fødselsdagen? Har tenkt tanken før ja..
Jeg har bare gjort aleneting i dag; lest Bibel, laga middag, tatt solarium, kjøpt Stolthet og Fordom-serien på DVD, kjøpt trillekoffert til Paristuren om 13 dager, sovet til halv ett, sykla ei mil mens jeg har sett TV osv. En fin Mariadag!!

Er jeg et merkelig vesen som setter pris på å ha en hel dag med bare meg selv og mine egne tanker?
Er jeg et merkelig vesen som går rett ut av senga, ut i bilen og på butikken for å handle i ført dassetøy og no make up?
Er jeg et merkelig vesen som vurderer å gå på kino alene? Men som ender opp med å kjøpe nok en jentefilm til samlinga si?

Det er fint å være Maria i dag. En fin dag å være Maria på. Mye kjærlighet til overs...

Helga har vært fin, egentlig sitter jeg her og mangler ord for å beskrive den. Den har vært innholdsrik og spennende og hyggelig og utfordrende og mye mye mer. Akkurat nå kjenner jeg igjen følelsen som man ofte har etter man har vært på leir. Du blir så oppbygget og glad av å høre sentral forkynnelse og dele en sosial helg med andre kristne, også er det plutselig slutt. Det er litt tomt inni meg nå, også er jeg litt trøtt da. Det hører gjerne med :)
Denne helga har Jesus blitt så stor for meg. Igjen! Det er så vanskelig noen ganger å forstå alt sammen, at nåden faktisk gjelder. At den er gratis, og at jeg får leve i den. Men så er Jesus virkelig her, til stede i mitt liv, og taler til meg, leder meg.
Jeg har hatt en vond opplevelse i helga. Den heter Misjonsmøte. Det gjør så vondt hver gang man helt konkret blir gjort bevisst på alle dem som ikke vet. Her sitter jeg, med den største gaven jeg noen gang kan få, med evig kjærlighet. Også gir jeg ikke all min tid og alle mine krefter for at andre skal få det like godt som meg. Det er farlig vondt i hjertet og sitte der, men evig godt at vi blir bevisstgjort. For ente gang.
Jeg står for det jeg tror, og Gud, hvor du vil bruke meg bestemmer du. Jeg går når du kaller!

I dag er alt i boks. Jeg kan endelig svare på spørsmålet:
"Hva skal du til høsten, Maria?"
"Det samme som nå."
Eller; "Hvor skal du til høsten, Maria?"
"Ingensteder!"
Visshet er en fin ting!! Og offentliggjøring av noe man egentlig har visst en lang stund like så.

Tiden kommer, den går ikke. Jeg tar i mot med åpne armer, og gleder meg til å slippe den løs som fortid. Med nye erfaringer, nye minner, og alle gleder og sorger de nye dagene vil bringe. Tid er herlig og stressende. Alt på en gang. Idag er tid fint. Jeg har all verdens tid foran meg. Og et års fartstid i jobben min fra før. Det er et bedre utgangspunkt enn i fjor.
Livet mitt i Guds hender. Hans tid er den beste. Jeg gleder meg over planene han har for meg. Som regel trives jeg med dem. Noen ganger gjør det litt vondt å gjøre Hans vilje. Det blir lettere og lettere. Denne avgjørelsen ble plutselig lett. Amen.

Jeg kan kjenne visdomstanna mi. Det var jammen meg på tide! Jeg lurer på om den kommer til å gjøre vondt. Skrekkhistorier er det nok av. Akkurat nå gleder jeg meg bare over at jeg kan pirke litt borti den med pekefingerneglen. Jeg vet at den er der. Men hvorfor kalles den visdomstann?

Det er litt godt og litt rart å bli eldre. Det er så mange ting som må tenkes på og planlegges. Jeg har ikke full oversikt. Skulle gjerne hatt det. Veien blir til mens man går. Denne uka har jeg fått se mye lenger fram enn jeg kunne forrige uke. Litt skremmende at fremtiden ikke er helt uviss, men en plan, en tid, et sted. Så lenge det varer.

Herre, jeg setter min lit til deg; jeg sier:
«Du er min Gud.» Mine tider er i din hånd.

Går det an å være helt opp i skyene lykkelig uten å være forelska? Jeg er det nemlig. Sånn irriterende glad og smilende. Lykkelig kanskje? Livet er akkurat passe utfordrende, jeg ser ikke hele veien, men har akseptert at det jeg vet er nok. Dagene er spennende, krevende. Aktivitet gir meg energi. Jeg synger mye om dagen. I går stoppa jeg opp og nynna for meg selv. Noen "oppdaga" meg, midt i min lykkelige vandring gjennom Oslos gater. Jeg turte ikke svare helt ærlig på hvorfor jeg stod der og kikka opp på de høye, nye bygningene. Egentlig kikka jeg litt opp, tenkte på Jesus og sang litt av gleden ut i den kalde vinterlufta.
Jeg elsker Oslo! På samme måte som jeg elsker Kristiansand når jeg er der, og Borgen når jeg er der. Det bobler av glede og kjærlighet i meg. Elske er et altfor sterkt ord egentlig. Burde ikke brukes om følelser for steder. Men det er menneskene som gjør stedene. Hjertet mitt er ganske fullt, jeg klarer ikke holde det inne. Hadde ikke jeg vært meg, hadde jeg blitt kvalm av meg selv. Jeg er sånn kvalmende og irriterende glad!

Et utdrag glade hendelser i Oslo:

• Quiz på Ichtys med Borgenmennesker som var livet mitt før
• En natteprat med Marie
• Lunsj på Fjellhaug!
• Eklunds tale i MUF lørdag
• Å høre Magnars historie
• Middag hos min kjære fetter
• Kafètur med Anne-Marthe
• Jentekvelder i Schwendsensgate ;)

Takk!!!